Er norsk kjøtt bærekraftig og klimavennlig? Hva med drøvtyggere?

Mange tror at norsk kjøtt er bærekraftig fordi drøvtyggere kan utnytte beitearealer. Fakta viser at kort beitesesong, vinterfôring og importert kraftfôr gjør situasjonen mer kompleks. Dagens kjøttproduksjon – fra storfe, sau, svin og kylling – legger beslag på store matjordarealer både i Norge og i utlandet.

Denne artikkelen ser nærmere på bruken av ressursene: utmarksbeite, dyrket beite, vinterfôr, norsk og importert kraftfôr. Målet er å oppklare mytene om drøvtyggernes bidrag til norsk kjøttproduksjon.

Norges beite- og engarealer: Ressurser som ikke kan brukes til mat

En betydelig del av norsk jordbruksareal består av grasarealer og bratt terreng som ikke egner seg til dyrking av matkorn eller grønnsaker. Drøvtyggere har evne til å omdanne gress og andre fiberressurser som mennesker ikke kan fordøye, til melk og kjøtt.

Sesongbasert beite: Tre til fire måneder med sommergress i Norge

I store deler av landet er vinteren lang, og derfor varer beitesesongen rundt tre til fire måneder. I vinterhalvåret utnyttes ikke utmarksressursene direkte. Meieri- og kjøttproduksjonen blir da avhengig av dyrket og tørket gress, samt av importert fôr, noe som øker ressursbruk og klimagassutslipp gjennom året.

Vinterhalvåret: Når drøvtyggere er avhengig av kraftfôr

Mesteparten av kjøttet som spises i Norge er kylling- og svinekjøtt. Disse dyrene lever innendørs året rundt og spiser nesten utelukkende kraftfôr. Norge er dekket med snø store deler av året, derfor er også drøvtyggere, både kyr og sauer, avhengig av kraftfôr og gress som dyrkes på innmark, om vinteren.

Fra oktober til mai, altså mesteparten av året, står norske kyr og sauer inne i fjøs. Fôret deres må dyrkes og høstes med traktor.

Kraftfôr og import: Effekt på ressursutnyttelse

Norsk kjøttproduksjon er i stor grad basert på bruk av kraftfôr, som lages av soya, mais, korn, erter og raps. Over 90 prosent av proteinråvarene i kraftfôret er importert (soya og raps), og mange av disse råvarene kunne vært brukt direkte som menneskemat. Ifølge Landbruksdirektoratets kraftfôrstatistikk importerer Norge rundt én million tonn kraftfôrråvarer årlig.

«En stor og voksende andel av norske husdyr spiser menneskemat, også kalt kraftfôr. Over 90 prosent av proteinråvarene til kraftfôret er importert.»
– Bjørn Eidem, Ruralis

Les mer her: norsk matpolitikk.

Arealbruk i norsk landbruk: Korn til mennesker eller dyr?

Omtrent to tredjedeler av de beste norske matkornarealene brukes til å dyrke fôrvekster til husdyr, i stedet for mat til mennesker. Dette skyldes blant annet at Norge har et kaldt klima med kort beitesesong, noe som gjør at mesteparten av husdyrfôret må dyrkes og høstes med maskiner.

Sitert Landbruks- og matdepartementets på regjeringen.no:

«Bare tre prosent av Norges landareal er i dag dyrket mark – inkludert overflatedyrket jord og innmarksbeite – eller om lag 10 millioner dekar (1 dekar = 1000 kvadratmeter). Av dette er det bare 30 prosent som egner seg til å dyrke matkorn. Ingen EU-land har lavere andel. 90 prosent av jordbruksarealet går i praksis i dag til å dyrke dyrefôr, som blir omsatt til kjøtt, melk eller egg.»

I utredningsnotatet ved NIBIO, Status og potensial for økt produksjon og forbruk av vegetabilske matvarer i Norge anslår man (side 10) at

«… mesteparten av arealet med fulldyrket eng i Norge kan brukes til produksjonen av poteter og de viktigste grønnsakene (kål, kålrot og gulrot).»

Også senere rapporter har sett på dyrkningsmuligheter av erter og andre proteinvekster i Norge.

Les også: Innspill til Matsystemutvalget 2026 fra Thomas Cottis, Universitetslektor i landbruk og klimakunnskap. Han skriver følgende:

«Det enkle regnestykket for jordbrukets egentlige sjølforsyning blir da slik:
9169 TJ fra norsk jordbruk – 12649 TJ i importert kornråvare = – 3478 TJ pr år.

Altså norsk sjølforsyning fra jordbruket er ikke bare lav, den er egentlig negativ, og det er også proteinregnskapet for norsk jordbruk.

Det brukes mye kornråvarer som dyrefôr. Det brukes nå ca 6 kg kornråvare pr kg kjøtt fra ammekubesetninger, 5 kg kornråvare pr kg kjøtt fra melkekubesetninger, 3,5 kg kornråvare pr kg grisekjøtt, og 2,5 kg kornråvare pr kg kyllingkjøtt. Norsk lakseoppdrett bruker ifølge Mittenzwei sin rapport til utvalget, omtrent like mye som kylling oppdrett, nemlig 2,5 kg kornråvarer pr kg solgt laks.

2,5 kg kornråvare pr kg kylling eller laks høres ikke så mye ut, men da glemmer vi at korn og kraftfôr er konsentrert matenergi med lavt vanninnhold.

Matenergiregnskapet for husdyrproduksjonene våre er slik: Det går omtrent 9 ganger så mye matenergi inn til kylling og laks som vi får igjen i kjøtt og fisk, 10 ganger så mye matenergi inn til gris som vi får igjen i grisekjøtt, og hele 17 ganger så mye matenergi inn til ammekubasert kjøttproduksjon som vi får igjen i kjøttet. I tillegg må storfe som kjent ha både gras og beite.»

Er ammekyr klimavennlige?

Det finnes to typer kuer i Norge. De som både produserer kjøtt og melk, og de som kun brukes til å produsere kjøtt (delvis gressfôret kjøtt), såkalte ammekyr, eller spesialisert storfe (hereford, limousine-rasene o.a.).

Ammekyr: Produksjon og utslipp

Arne Grønlund, pensjonert seniørforsker ved NIBIO, skriver følgende om såkalt gressfôret storfekjøtt (ammekyr) i et bærekraftsperspektiv:

“I norsk jordbruk bidrar ammekyr til ca 1,5 prosent av matproduksjonen målt i energi, men så mye som 14 prosent av klimagassutslippene. Der er derfor god grunn til å omtale ammekua som en klimaversting.

Fra tilhengere av ammekuproduksjon skapes det et inntrykk av at dyrene utelukkende fôres med gras dyrket på arealer som er uegnet for annen matproduksjon. Men faktum er at så mye som 43 prosent av ammekyrne finnes i tilskuddsone 1, 3 og 4, som vi regner som korndyrkingsområdene.”

Gressfôret storfekjøtt i praksis

I et intervju om kjøtt ut fra bærekraftperspektivet på NRK.no uttaler Arne Grønlund det følgende:

“Det er best ressursutnyttelse å vri matproduksjonen over på matvarene som gir minst utslipp, sier Grønlund.

Videre legger han til at 44 prosent av landets ammekyr og 16 prosent av landets sauer går på korndyrkingsområder.

– Det er urealistisk at alle skal bli veganere. Men problemet med norsk landbruk er at for stor del av arealet som kunne gått til korn, som gir mat til mennesker og hønse- og grisefôr, heller går til gress for kyr og sau, fortsetter han.”

Er norsk kjøtt bærekraftig? Photo by Lucas Allmann on Pexels.com

Klimapåvirkning av norsk kjøttproduksjon

Det å bruke råvarene til å produsere kjøtt og meieriprodukter gir betydelig redusert ressursutnyttelse sammenlignet med direkte bruken av råvarene, til menneskemat. Mye av energien og proteinet fra kraftfôret går tapt fordi dyrene bruker mye næring på sine egne behov.

Dette fører til høyere klimagassutslipp per produsert gram protein sammenlignet med plantemat, og til høyere behov for dyrket jord. Import av soya og andre råvarer kan også bidra til avskoging og tap av biologisk mangfold i produksjonslandene.

Norske forskere innen landbruk og klima (Arne Grønlund (tidligere forsker NIBIO), Bob van Oort (seniorforsker CICERO), Anne Sophie Daloz (seniorforsker CICERO), Borgar Aamaas (seniorforsker CICERO)) skriver følgende om kjøtt og bærekraft i en kronikk på forskning.no:

“Det er en utbredt misforståelse at drøvtyggere som utnytter utmarksbeite bruker mindre kraftfôr enn dyr som ikke spiser gress. Faktum er at utmarksbeite ikke fører til redusert bruk av kraftfôr, bare til redusert bruk av innmarksbeite. Selv om ammekua spiser mest gress, forbruker den i tillegg minst like mye kraftfôr som svin og fjørfe, når en også regner med innefôringssesongen. I likhet med andre drøvtyggere utnytter ammekyr energien i fôret langt dårligere enn svin og fjørfe − og bruker 4−8 ganger så mye fôr per kilo kjøtt.”

Les også hva andre forskere innen landbruk og klima skriver her

Oppsummert: Fakta om drøvtyggere og ressursutnyttelse

Lang vinter setter store begrensninger på utnyttelse av norsk utmarksbeite. Drøvtyggere utnytter gressarealer i utmarken direkte kun i tre–fire måneder, resten av året er de avhengige av dyrket og importert fôr.

Samlet sett tyder analyser på at norsk kjøttproduksjon er mer areal- og ressurskrevende enn produksjon av plantekost. Flere analyser viser at kjøttproduksjon – sammenlignet med produksjon av plantekost som mennesker kan spise direkte – bruker mer areal og gir høyere klimagassutslipp per gitt mengde av produsert energi og protein.

Overgang fra rødt kjøtt til plantebasert kost og fisk er også blitt foreslått av regjeringens Klimakur 2030. Dette er et eget tiltak som er foreslått for å løse miljøkrisen. Regjeringen har nå sagt (les mer under) at:

“Det er mulighet til å øke både volum, og dyrke nye typer grønnsaker og plantevekster i Norge”.

Flere kilder – norske rapporter og uttalelser fra fagmiljøer:

Les hva Norges fremste forskere innen landbruk og klima skriver her

Landbruksforsker Anna Milford ved NIBIO skriver dette i Aftenposten:

“Når det gjelder klima og miljø, kommer kjøtt og annen mat fra dyr som regel langt dårligere ut enn for eksempel korn, belgvekster og grønnsaker. Derfor regnes overgang til et mer plantebasert kosthold som et svært viktig globalt miljøtiltak.”

“I tillegg mottar husdyrnæringen cirka 95 prosent av landbrukstilskuddene og er beskyttet av tollbarrierer for å kunne konkurrere mot import.»

les mer på neste side her